Dette er hentet fra Carl Gustav Jung sin bok "Minner, drømmer, tanker!" eller "Mitt liv" som førsteutgaven het, der står det i en fotnote følgende:
"
2* I den tyske originalutgaven har Jung i en annen sammenheng uttalt seg noe utførligere om det upersonlige karmas problem (s. 237 f.):
Jeg har meget sterkt følelsen av at jeg står under innflytelse av ting eller spørsmål som mine foreldre, besteforeldre eller tidligere forfedre lot stå ufullbyrdet eller ubesvart. Det ser ofte ut som om det hvilte over en slekt et upersonlig karma, som fra foreldrene går over på barna. Således syntes det meg alltid som om også jeg hadde å svare på spørsmål, som skjebnen alt hadde fremkastet for mine forfedre, men som ennå ikke var blitt besvart, eller som om jeg måtte fullføre, eller iallfall fortsette ting som fortiden hadde latt ligge ugjort. Det er vanskelig å avgjøre om disse spørsmålene er av overveiende personlig eller overveiende allmenn (kollektiv) natur. Meg synes det siste a være tilfellet. Et kollektivt problem vil - så lenge det ikke betraktes som et sådant — alltid opptre som et personlig og vekker da eventuelt illusjonen om at noe ikke er i orden på den personlige psykes område. Og faktisk er også det personlige området forstyrret, men ikke nødvendigvis primært, men snarere sekundært, som følge av en skadelig forandring i den sosiale atmosfæren. Forstyrrelsesårsaken er derfor i et sånt tilfelle ikke å søke i den personlige omkrets, men heller i den kollektive situasjon. Denne omstendighet har psykoterapien hittil regnet altfor lite med.
"
Rett før denne fotnote kunne man lese følgende:
"
Uadskillelig fra ideen om gjenfødelse er ideen om karmaet.1* Det avgjørende spørsmål er om et menneskes karma er personlig eller ikke. Hvis den skjebnebestemmelse et menneske begynner sitt liv med, representerer resultatet av handlinger og ytelser det har gjort i tidligere liv, så består en personlig kontinuitet. I det annet tilfelle blir et karma så å si snappet opp ved fødselen, slik at det igjen ifører seg et legeme, uten at det består noen personlig kontinuitet.
To ganger ble Buddha spurt av sine disipler om menneskets karma var personlig eller upersonlig. Begge gangene bøyde han av fra spørsmålene og gikk ikke inn på det; det bidrog ikke til å befri en for tilværelsens illusjon. Buddha holdt det for nyttigere at hans disipler mediterte over nidana-kjeden, nemlig over fødsel, liv, alder og død, over de lidelsesfulle hendelsenes årsak og virkning.
Jeg kjenner ikke noe svar på spørsmålet om hvorvidt det karma jeg lever, er resultatet av mine tidligere liv, eller om det ikke heller er resultatet av det mine forfedre kjempet seg til, de hvis arv flyter sammen i meg. Er jeg en kombinasjon av mine aners liv og legemliggjør jeg deres liv på nytt? Har jeg allerede tidligere engang levd som en bestemt personlighet, og var jeg i det livet kommet så langt at jeg nå kan forsøke en løsning igjen? Jeg vet det ikke. Buddha lot det stå åpent, og jeg skulle anta at han heller ikke visste det med sikkerhet.
Jeg kunne godt forestille meg at jeg har levd i tidligere århundrer og der hadde støtt på spørsmål som jeg ennå ikke kunne svare på; at jeg måtte gjenfødes, fordi jeg ikke hadde oppfylt den oppgaven som var stilt meg. Når jeg dør, vil — forestiller jeg meg — mine gjerninger følge etter. Jeg vil bringe med det som jeg har gjort. I mellomtiden gjelder det om at jeg ikke står der med tomme hender ved mitt livs ende. Dette later også Buddha til å ha tenkt da han forsøkte å holde sine disipler borte fra unyttige spekulasjoner.2*
1* Karma (sanskrit) = handling, gjerning. Menneskets lodd bestemmes av dets egne handlinger til godt og ondt, her i livet eller i en tidligere tilværelse, og dets handlinger er bestemmende for fremtiden.
"
"
2* I den tyske originalutgaven har Jung i en annen sammenheng uttalt seg noe utførligere om det upersonlige karmas problem (s. 237 f.):
Jeg har meget sterkt følelsen av at jeg står under innflytelse av ting eller spørsmål som mine foreldre, besteforeldre eller tidligere forfedre lot stå ufullbyrdet eller ubesvart. Det ser ofte ut som om det hvilte over en slekt et upersonlig karma, som fra foreldrene går over på barna. Således syntes det meg alltid som om også jeg hadde å svare på spørsmål, som skjebnen alt hadde fremkastet for mine forfedre, men som ennå ikke var blitt besvart, eller som om jeg måtte fullføre, eller iallfall fortsette ting som fortiden hadde latt ligge ugjort. Det er vanskelig å avgjøre om disse spørsmålene er av overveiende personlig eller overveiende allmenn (kollektiv) natur. Meg synes det siste a være tilfellet. Et kollektivt problem vil - så lenge det ikke betraktes som et sådant — alltid opptre som et personlig og vekker da eventuelt illusjonen om at noe ikke er i orden på den personlige psykes område. Og faktisk er også det personlige området forstyrret, men ikke nødvendigvis primært, men snarere sekundært, som følge av en skadelig forandring i den sosiale atmosfæren. Forstyrrelsesårsaken er derfor i et sånt tilfelle ikke å søke i den personlige omkrets, men heller i den kollektive situasjon. Denne omstendighet har psykoterapien hittil regnet altfor lite med.
"
Rett før denne fotnote kunne man lese følgende:
"
Uadskillelig fra ideen om gjenfødelse er ideen om karmaet.1* Det avgjørende spørsmål er om et menneskes karma er personlig eller ikke. Hvis den skjebnebestemmelse et menneske begynner sitt liv med, representerer resultatet av handlinger og ytelser det har gjort i tidligere liv, så består en personlig kontinuitet. I det annet tilfelle blir et karma så å si snappet opp ved fødselen, slik at det igjen ifører seg et legeme, uten at det består noen personlig kontinuitet.
To ganger ble Buddha spurt av sine disipler om menneskets karma var personlig eller upersonlig. Begge gangene bøyde han av fra spørsmålene og gikk ikke inn på det; det bidrog ikke til å befri en for tilværelsens illusjon. Buddha holdt det for nyttigere at hans disipler mediterte over nidana-kjeden, nemlig over fødsel, liv, alder og død, over de lidelsesfulle hendelsenes årsak og virkning.
Jeg kjenner ikke noe svar på spørsmålet om hvorvidt det karma jeg lever, er resultatet av mine tidligere liv, eller om det ikke heller er resultatet av det mine forfedre kjempet seg til, de hvis arv flyter sammen i meg. Er jeg en kombinasjon av mine aners liv og legemliggjør jeg deres liv på nytt? Har jeg allerede tidligere engang levd som en bestemt personlighet, og var jeg i det livet kommet så langt at jeg nå kan forsøke en løsning igjen? Jeg vet det ikke. Buddha lot det stå åpent, og jeg skulle anta at han heller ikke visste det med sikkerhet.
Jeg kunne godt forestille meg at jeg har levd i tidligere århundrer og der hadde støtt på spørsmål som jeg ennå ikke kunne svare på; at jeg måtte gjenfødes, fordi jeg ikke hadde oppfylt den oppgaven som var stilt meg. Når jeg dør, vil — forestiller jeg meg — mine gjerninger følge etter. Jeg vil bringe med det som jeg har gjort. I mellomtiden gjelder det om at jeg ikke står der med tomme hender ved mitt livs ende. Dette later også Buddha til å ha tenkt da han forsøkte å holde sine disipler borte fra unyttige spekulasjoner.2*
1* Karma (sanskrit) = handling, gjerning. Menneskets lodd bestemmes av dets egne handlinger til godt og ondt, her i livet eller i en tidligere tilværelse, og dets handlinger er bestemmende for fremtiden.
"
