Forklaring og forskning
Finnes det en forklaring på konstellasjoner? Lurer du på hvordan vilt fremmede mennesker med et minimum av informasjon kan føle som den personen de representerer i en konstellasjon? Hittil finnes ingen tilfredsstillende forklaring på dette merkelige fenomenet. Både forskning og mange års erfaring viser imidlertid at det fungerer – uavhengig av hvem som er Konstellatør eller representant.
Forskning viser at ulike representanter føler det samme I en vitenskapelig og komplisert serie eksperimenter har Peter Schlötter vært i stand til å bevise empirisk at totalt forkjellige representanter alle rapporterte de samme følelser, når de representerte den samme personen. Schlötter brukte dukker i full størrelse og satte opp samme konstellasjon i forskjellige rom. Han brukte så flere representanter og satte i noen tilfeller flere av disse opp i samme rom, andre ganger samme representant i forskjellige rom. Han brukte 130 representanter og satte opp 2700 konstellasjoner. Resultat: det var et tydelig faktum at uttalelsene fra representantene var forbløffende like, uavhengig av kjønn, alder og sosial bakgrunn. I et intervju med Rheinischen Merkur (28. oktober 2004) sa Schlötter: ”Det som forundret og fascinerte meg mest av alt var hvor presist forskjellige typer mennesker var i stand til å beskrive de samme følelsene. Dette har en betydning vi ellers bare finner i naturvitenskapen. Jeg satte opp en 66-årig pensjonist eller en 16-årig ungdom i en konstellasjon for et middels stort firma, og til tross for at ingen av dem hadde den minste kunnskap om firmaet, hadde de samme reaksjoner og følelser. Det var det samme med de 130 andre representantene.”
Hva er det som egentlig blir representert? Det faktum at representanter i en konstellasjon er i stand til å ha følelser og fornemme hendelser som de ikke har kunnskap om, er i sannhet forbløffende, særlig fordi den vanlige oppfatning er at kunnskap bare kan formidles ved direkte informasjon. Det er ingen ”informasjon” som finner sted i en konstellasjon, likevel er representanten i stand til å vise hendelser i en familie, eller hvilke følelser som motiverer en fremmed persons sjel, med en stor grad av nøyaktighet.
Selvsagt må vi stille oss selv spørsmålet om hva det er som egentlig blir representert. Er det den fysiske konstellasjonen representantene blir satt i som medfører disse fornemmelsene og følelsene? Reagerer de kun på et rent fysisk, romlig fenomen og er reaksjonene angående en bestemt familie bare tilfeldig? Er det indre bildet av familien som klienten ser, og som han også har vist ved måten han har stilt opp representantene på, et sant bilde? Er den som representerer en bestefar som for ham er helt ukjent, virkelig i stand til å oppleve denne bestefarens fornemmelser? Kan han avspeile bestefarens emosjonelle tilstand? Er bevegelsene og uttalelsene til representanten virkelig tilknyttet hendelser som faktisk har funnet sted?
Representantenes opplevelser er ikke reaksjoner på den fysiske konstellasjonen Det vil være en forenkling om man forklarer representantens opplevelser som en reaksjon på den fysiske konstellasjonen (nærhet eller posisjon i forhold til andre personer). At så er tilfelle har vært hevdet av den mangeårige konstellasjonskritiker Fritz B. Simon i forbindelse med Schlötters eksperimenter. At dette ikke kan være slik, viser for det første det faktum at representasjonen også virker selv om det er bare én person involvert. For det andre har det vist seg at om man setter opp helt identiske konstellasjoner, men forskjellige familier, så induseres helt forskjellige resultater. Eksemplet i neste avsnitt er et tredje argument for at symptomene representanten får, ikke har noe med det romlige aspekt å gjøre.
Et eksempel fra virkeligheten En kvinne fortalte meg i all fortrolighet at da hun var sju år hadde moren hennes tatt livet av seg ved hengning. Hun hadde selv funnet sin mor hengende. Jeg ba om at hun skulle velge ut en representant fra gruppen som skulle representere henne. Verken representanten eller resten av gruppen visste noe om denne historien, og da representanten hadde valgt sin plass i rommet, ba jeg henne vente for å la hennes indre bevegelser overta. Etter noen minutter fikk hun pusteproblemer, og hun holdt hodet i en merkelig vinkel. Hun fikk krampetrekninger i armene, laget lyder som om hun ble kvalt og så falt hun om.
Det var tydelig at dette var et bilde av en person som døde ved hengning, og mer enn det: det var en demonstrasjon av selve hengningsprosedyren. Det representanten følte, og bevegelsene hun gjorde, representerte en historie som faktisk hadde hendt og som hun ikke visste noe om.
Dette eksempelet presenterer oss samtidig for et problem: Representanten representerte klienten, men det var moren som hadde hengt seg. Dette betyr at det som kommer til overflaten gjennom en spesiell person ikke nødvendigvis er en hendelse denne personen selv har opplevd. Dette kan bety at der er forskyvninger i systemet. I ovennevnte tilfelle ble dette tydelig da jeg satte opp en representant for moren. Uten at jeg sa et ord viste denne representanten de samme symptomer som klientens representant hadde gjort. Men nå stablet hun seg på beina og anklaget moren.
Hva hadde hendt? Det sju år gamle barnet kjente en sterk identifikasjon med moren hun hadde funnet hengende. Nå som hun var i stand til å observere moren på lengre avstand, ble det mulig for henne å komme fri fra projeksjonen. Konstellasjonen hadde avdekket både den fysiske hendelse (hengningen) og den dypere implikasjon for barnet (identifikasjonen). Samtidig hadde den presentert løsningen: Å se på virkeligheten og ta den inn over seg, å akseptere døden og morens selvmord.
Hvor kommer denne kunnskapen fra? Hva er denne kunnskapen? Hittil har det for det meste vært spekulasjoner, men for de fleste Konstellatører, inkludert Hellinger, er det faktum at metoden fungerer, nok. Personlig ser jeg på den informasjonen som kommer opp i lyset gjennom representanten som kunnskap basert på deltagelse. Det virker som om vi deltar i en form for kollektiv bevissthet som ligger utenfor vårt personlige erfaringsområde og innlært kunnskap. Dette kan tyde på at noe eksisterer mellom oss, en kraft som binder oss sammen. Kunnskapen som kommer til uttrykk gjennom representanten er ikke i ham, men rundt ham, eller mellom han og den personen han representerer.
Kunnskapen omgir oss som et felt Gjennom konstellasjonen blir vi konfrontert med det faktum at kunnskap ikke er noe som bare eksisterer i våre hoder. Den er også mellom oss og omgir oss hele tiden. Det er ikke noe vi eier, men snarere noe vi kan delta i og som vi i varierende grad kan få kontakt med. Vi kan forestille oss denne kunnskapen som omgir oss som levende vibrasjoner, lignende de bølgene vi mottar visuelt på TV eller som lyd på radio. I vitenskapen blir disse oscillasjonene også kalt felt, en god metafor for å forestille oss de kunnskapsfelt som omgir oss. Liksom det finnes et felt-begrep i naturvitenskapen, finnes det også et felt av kunnskap som omgir oss alle, og dette feltet synes å inneholde et uendelig minne om alt som har vært. Konstellasjonsprosessen viser at denne kunnskapen kan tappes, men tegn tyder på at overføring av denne kunnskapen er klarere om den blir tatt alvorlig og blir behandlet med respekt, og dersom en er i stand til å skyve til side egne ideer og ønskemål.
Ser vi det på denne måten er kunnskap et aspekt ved vår eksistens, som forskjellige former for bølger er det. Denne kunnskapen er ikke følbar, men kan kun konstateres eller gjenkjennes ved den effekt den har. Med et slikt utgangspunkt vil de tusener av observerte og dokumenterte tilfeller av overførsel av kunnskap gjennom konstellasjoner, så vel som andre uforklarlige fenomen, miste mye av sin mystikk. Om man har stått noen ganger som representant i en konstellasjon, blir det en vanesak at innen kort tid vil man føle slik som personen man representerer og gli inn i hennes eller hans rolle. Det som forblir et mysterium er kunnskapen i seg selv, men overføringen kan forståes, om enn ikke fullt ut. Denne overføringen skjer når den enkelte innstiller seg på å motta kunnskapen, og slik belyses problemets årsak og løsning. Dette blir enda mer effektivt om representanten ikke tillater seg å bli påvirket av det han tror han vet. En forutsetning for kunnskap er bokstavelig en slags ubevissthet – et paradoks man finner i asiatisk filosofi så vel som i oldtidens greske filosofi og kristendommens mystikk.
Sheldrakes teori brukt som forklaring Dette er en illustrasjon, ikke en forklaring. Det gjør konstellasjonen forståelig, uten dermed å forsøke å komme med en vitenskapelig, kausal forklaring, selv om det her skal nevnes at moderne vitenskap lenge har akseptert kausale prinsipper. På konstellasjonenes område liker man å sitere den engelske biologen og filosofen Rupert Sheldrake og hans teori om ”morforesonans” og ”morfogenetiske felt”, i et forsøk på å frambringe en forklaring. Denne teorien går kort fortalt ut på at naturlige former blir skapt i naturen som en følge av minne og repetisjon. Naturen oppfatter hva som er gunstig, og gjentar det. I gitte situasjoner blir naturens minne aktivisert og på denne måten blir erfaringene brukt til å danne et mønster, som så blir til en fast form. Sheldrake bruker dette for å forklare evnen flyttfugler har til å fly fra ett kontinent til et annet, eller i et annet eksempel: Kunnskapen som er lagret i opprinnelig identiske celler i et embryo, og som gjør de i stand til å utvikle seg til forskjellige kroppsdeler, som en tå eller finger.
Dette er selvsagt en svært kort beskrivelse av en meget kompleks teori, som har til hensikt å gi en vitenskapelig forklaring på biologiske og fysiske former. For den prosessen som kommer til syne i familiekonstellasjoner (ikke bare for selve metoden, men også for overføring av kunnskap innen systemene), tilbyr denne teorien en hel del beviser og plausible forklaringer. Hvorvidt denne teorien kan bli ansett for å være en akseptert vitenskapelig forklaring, noe mange mener, er noe leseren selv må ta stilling til.
Les mer om historien bak konstellasjoner og det faglige grunnlaget metoden bygger på.
Tilbake til forsiden.
Forskning viser at ulike representanter føler det samme I en vitenskapelig og komplisert serie eksperimenter har Peter Schlötter vært i stand til å bevise empirisk at totalt forkjellige representanter alle rapporterte de samme følelser, når de representerte den samme personen. Schlötter brukte dukker i full størrelse og satte opp samme konstellasjon i forskjellige rom. Han brukte så flere representanter og satte i noen tilfeller flere av disse opp i samme rom, andre ganger samme representant i forskjellige rom. Han brukte 130 representanter og satte opp 2700 konstellasjoner. Resultat: det var et tydelig faktum at uttalelsene fra representantene var forbløffende like, uavhengig av kjønn, alder og sosial bakgrunn. I et intervju med Rheinischen Merkur (28. oktober 2004) sa Schlötter: ”Det som forundret og fascinerte meg mest av alt var hvor presist forskjellige typer mennesker var i stand til å beskrive de samme følelsene. Dette har en betydning vi ellers bare finner i naturvitenskapen. Jeg satte opp en 66-årig pensjonist eller en 16-årig ungdom i en konstellasjon for et middels stort firma, og til tross for at ingen av dem hadde den minste kunnskap om firmaet, hadde de samme reaksjoner og følelser. Det var det samme med de 130 andre representantene.”
Hva er det som egentlig blir representert? Det faktum at representanter i en konstellasjon er i stand til å ha følelser og fornemme hendelser som de ikke har kunnskap om, er i sannhet forbløffende, særlig fordi den vanlige oppfatning er at kunnskap bare kan formidles ved direkte informasjon. Det er ingen ”informasjon” som finner sted i en konstellasjon, likevel er representanten i stand til å vise hendelser i en familie, eller hvilke følelser som motiverer en fremmed persons sjel, med en stor grad av nøyaktighet.
Selvsagt må vi stille oss selv spørsmålet om hva det er som egentlig blir representert. Er det den fysiske konstellasjonen representantene blir satt i som medfører disse fornemmelsene og følelsene? Reagerer de kun på et rent fysisk, romlig fenomen og er reaksjonene angående en bestemt familie bare tilfeldig? Er det indre bildet av familien som klienten ser, og som han også har vist ved måten han har stilt opp representantene på, et sant bilde? Er den som representerer en bestefar som for ham er helt ukjent, virkelig i stand til å oppleve denne bestefarens fornemmelser? Kan han avspeile bestefarens emosjonelle tilstand? Er bevegelsene og uttalelsene til representanten virkelig tilknyttet hendelser som faktisk har funnet sted?
Representantenes opplevelser er ikke reaksjoner på den fysiske konstellasjonen Det vil være en forenkling om man forklarer representantens opplevelser som en reaksjon på den fysiske konstellasjonen (nærhet eller posisjon i forhold til andre personer). At så er tilfelle har vært hevdet av den mangeårige konstellasjonskritiker Fritz B. Simon i forbindelse med Schlötters eksperimenter. At dette ikke kan være slik, viser for det første det faktum at representasjonen også virker selv om det er bare én person involvert. For det andre har det vist seg at om man setter opp helt identiske konstellasjoner, men forskjellige familier, så induseres helt forskjellige resultater. Eksemplet i neste avsnitt er et tredje argument for at symptomene representanten får, ikke har noe med det romlige aspekt å gjøre.
Et eksempel fra virkeligheten En kvinne fortalte meg i all fortrolighet at da hun var sju år hadde moren hennes tatt livet av seg ved hengning. Hun hadde selv funnet sin mor hengende. Jeg ba om at hun skulle velge ut en representant fra gruppen som skulle representere henne. Verken representanten eller resten av gruppen visste noe om denne historien, og da representanten hadde valgt sin plass i rommet, ba jeg henne vente for å la hennes indre bevegelser overta. Etter noen minutter fikk hun pusteproblemer, og hun holdt hodet i en merkelig vinkel. Hun fikk krampetrekninger i armene, laget lyder som om hun ble kvalt og så falt hun om.
Det var tydelig at dette var et bilde av en person som døde ved hengning, og mer enn det: det var en demonstrasjon av selve hengningsprosedyren. Det representanten følte, og bevegelsene hun gjorde, representerte en historie som faktisk hadde hendt og som hun ikke visste noe om.
Dette eksempelet presenterer oss samtidig for et problem: Representanten representerte klienten, men det var moren som hadde hengt seg. Dette betyr at det som kommer til overflaten gjennom en spesiell person ikke nødvendigvis er en hendelse denne personen selv har opplevd. Dette kan bety at der er forskyvninger i systemet. I ovennevnte tilfelle ble dette tydelig da jeg satte opp en representant for moren. Uten at jeg sa et ord viste denne representanten de samme symptomer som klientens representant hadde gjort. Men nå stablet hun seg på beina og anklaget moren.
Hva hadde hendt? Det sju år gamle barnet kjente en sterk identifikasjon med moren hun hadde funnet hengende. Nå som hun var i stand til å observere moren på lengre avstand, ble det mulig for henne å komme fri fra projeksjonen. Konstellasjonen hadde avdekket både den fysiske hendelse (hengningen) og den dypere implikasjon for barnet (identifikasjonen). Samtidig hadde den presentert løsningen: Å se på virkeligheten og ta den inn over seg, å akseptere døden og morens selvmord.
Hvor kommer denne kunnskapen fra? Hva er denne kunnskapen? Hittil har det for det meste vært spekulasjoner, men for de fleste Konstellatører, inkludert Hellinger, er det faktum at metoden fungerer, nok. Personlig ser jeg på den informasjonen som kommer opp i lyset gjennom representanten som kunnskap basert på deltagelse. Det virker som om vi deltar i en form for kollektiv bevissthet som ligger utenfor vårt personlige erfaringsområde og innlært kunnskap. Dette kan tyde på at noe eksisterer mellom oss, en kraft som binder oss sammen. Kunnskapen som kommer til uttrykk gjennom representanten er ikke i ham, men rundt ham, eller mellom han og den personen han representerer.
Kunnskapen omgir oss som et felt Gjennom konstellasjonen blir vi konfrontert med det faktum at kunnskap ikke er noe som bare eksisterer i våre hoder. Den er også mellom oss og omgir oss hele tiden. Det er ikke noe vi eier, men snarere noe vi kan delta i og som vi i varierende grad kan få kontakt med. Vi kan forestille oss denne kunnskapen som omgir oss som levende vibrasjoner, lignende de bølgene vi mottar visuelt på TV eller som lyd på radio. I vitenskapen blir disse oscillasjonene også kalt felt, en god metafor for å forestille oss de kunnskapsfelt som omgir oss. Liksom det finnes et felt-begrep i naturvitenskapen, finnes det også et felt av kunnskap som omgir oss alle, og dette feltet synes å inneholde et uendelig minne om alt som har vært. Konstellasjonsprosessen viser at denne kunnskapen kan tappes, men tegn tyder på at overføring av denne kunnskapen er klarere om den blir tatt alvorlig og blir behandlet med respekt, og dersom en er i stand til å skyve til side egne ideer og ønskemål.
Ser vi det på denne måten er kunnskap et aspekt ved vår eksistens, som forskjellige former for bølger er det. Denne kunnskapen er ikke følbar, men kan kun konstateres eller gjenkjennes ved den effekt den har. Med et slikt utgangspunkt vil de tusener av observerte og dokumenterte tilfeller av overførsel av kunnskap gjennom konstellasjoner, så vel som andre uforklarlige fenomen, miste mye av sin mystikk. Om man har stått noen ganger som representant i en konstellasjon, blir det en vanesak at innen kort tid vil man føle slik som personen man representerer og gli inn i hennes eller hans rolle. Det som forblir et mysterium er kunnskapen i seg selv, men overføringen kan forståes, om enn ikke fullt ut. Denne overføringen skjer når den enkelte innstiller seg på å motta kunnskapen, og slik belyses problemets årsak og løsning. Dette blir enda mer effektivt om representanten ikke tillater seg å bli påvirket av det han tror han vet. En forutsetning for kunnskap er bokstavelig en slags ubevissthet – et paradoks man finner i asiatisk filosofi så vel som i oldtidens greske filosofi og kristendommens mystikk.
Sheldrakes teori brukt som forklaring Dette er en illustrasjon, ikke en forklaring. Det gjør konstellasjonen forståelig, uten dermed å forsøke å komme med en vitenskapelig, kausal forklaring, selv om det her skal nevnes at moderne vitenskap lenge har akseptert kausale prinsipper. På konstellasjonenes område liker man å sitere den engelske biologen og filosofen Rupert Sheldrake og hans teori om ”morforesonans” og ”morfogenetiske felt”, i et forsøk på å frambringe en forklaring. Denne teorien går kort fortalt ut på at naturlige former blir skapt i naturen som en følge av minne og repetisjon. Naturen oppfatter hva som er gunstig, og gjentar det. I gitte situasjoner blir naturens minne aktivisert og på denne måten blir erfaringene brukt til å danne et mønster, som så blir til en fast form. Sheldrake bruker dette for å forklare evnen flyttfugler har til å fly fra ett kontinent til et annet, eller i et annet eksempel: Kunnskapen som er lagret i opprinnelig identiske celler i et embryo, og som gjør de i stand til å utvikle seg til forskjellige kroppsdeler, som en tå eller finger.
Dette er selvsagt en svært kort beskrivelse av en meget kompleks teori, som har til hensikt å gi en vitenskapelig forklaring på biologiske og fysiske former. For den prosessen som kommer til syne i familiekonstellasjoner (ikke bare for selve metoden, men også for overføring av kunnskap innen systemene), tilbyr denne teorien en hel del beviser og plausible forklaringer. Hvorvidt denne teorien kan bli ansett for å være en akseptert vitenskapelig forklaring, noe mange mener, er noe leseren selv må ta stilling til.
Les mer om historien bak konstellasjoner og det faglige grunnlaget metoden bygger på.
Tilbake til forsiden.
